DAGBLADET

Gunnar Hultgreen

Kongen var uønsket da spesialsoldatene ble hedret- Kong Harald ønsket selv å gi Krigskorset med sverd til norske spesialsoldater, men statsminister Jens Stoltenberg ville ikke at kongen skulle være tilstede

I dag kan Dagbladet avsløre at kong Harald ikke var ønsket på Akershus festning under markeringen.

Mange av dem som var til stede under seremonien stusset over at kong Harald selv ikke var til stede og at medaljene ble utdelt av forsvarssjef Harald Sunde.

Det er første gang siden andre verdenskrig utmerkelsen blir gitt.

Ikke ønsket
Flere kilder bekrefter også at den militære ledelsen av Forsvaret skal ha reagert med vantro da de fikk beskjed fra Forsvarsdepartementet om at kongen ikke fikk være til stede.

Når den militære ledelsen til slutt fikk gjennomslag og aksept for ønsket om å gi Krigskorset med sverd til soldater som deltar i internasjonale militære operasjoner, startet det virkelige dramaet:

Dette er så uforskammet og frekt imot majoriteten av det norsket folk og ikke minst Kong Harald at jeg mister ord!

(måtte utdype linken din Industribonden. Håper du ikke har noe imot det)

Lurer du på hvor FrP står i forhold til bruk av oljepenger?

Frps prinsipper kort:
- Frp vil i statsbudsjettet skille mellom forbruk og samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer.
- Statens forbruk skal ikke vokse mer enn BNP, det bidrar til at staten ikke svulmer opp på bekostning av privat næringsliv, og det krever at man gjør gode prioriteringer i budsjettet.
- Samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer skal derimot ikke begrenses av et tak for oljepengebruk, men gjennomføres når det er fornuftig ut fra markedsmessige hensyn (tilgang på entreprenører m.m.).
- Kalkulasjonsrenten skal reflektere oljefondets avkastning

Via denne linken til FrPs finanspolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsens blogg finner du beskrivelsen av hva vi ønsker dagens handlingsregel erstattet av. FrP bygger landet, vi bruker ikke opp oljepepengene.

Regjeringen har fått et stort økonomisk handlingsrom i revidert budsjett, men evner ikke å ta viktige beslutninger for å investere for fremtiden, sier FrPs Ketil Solvik-Olsen.

I regjeringens forslag til revidert budsjett kommer det frem at skatteinntektene har økt med 5 milliarder kroner og at inntektene fra oljesektoren har økt med 27 milliarder kroner.

Med 32 milliarder kroner i økte inntekter for staten er det rom for å investere mer for fremtiden, sier Solvik-Olsen. Han er finanspolitisk talsmann i FrP.

Samtidig som økonomien går godt har regjeringen nylig vedtatt veiprosjeketet Ryfast i Rogaland. Der skal bilistene betale 9,9 milliarder kroner i bompenger for en vei som koster 4,8 milliarder kroner å bygge.

- Hadde regjeringen valgt å investere mer i fremtiden ville Norge spart 5,1 milliarder kroner i rente- og administrasjonskostnader bare på dette prosjektet. Det er ingen mening i å sette stadig flere milliarder kroner i oljefondet samtidig som vi låner inn penger fra utlandet for å bygge veier.

- Regjeringens kortsiktige profil understrekes ved at den har valgt å utsette investeringen i Nødnettet. 1,3 milliarder flyttes vekk fra investeringsprosjektet og fases inn i statsbudsjettets øvrige utgifter.

- Nødnettet er viktig for beredskapen i Norge. Prosessen startet i 2004, men skal nå ikke ferdigstilles før i 2015. Det er illustrerende for regjeringens investeringsfrykt, mener Solvik-Olsen.

Samtidig som regjeringen avviser å finansiere samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i infrastruktur utenfor statsbudsjettet, legger den i revidert opp til å finansiere to såkornfond utenfor statsbudsjettet.

- Regjeringen har dermed i praksis to kraner ut av oljefondet: Én til utgifter innenfor handlingsregelen, og én til utgifter utenfor. Det vil også FrP ha, men vi vil finansiere samfunnsøkonomiske lønnsomme vei- og jernbaneinvesteringer gjennom Avinor-modellen, der landets flyplasser finansieres på utsiden av statsbudsjettet.

Frykter for arbeidslinjen
FrP er bekymret for at det kuttes i bevilgningene til arbeidsavklaringspenger, og at årsaken er at flere blir uføre og pensjonerer seg tidlig.

- Dette er tegn på at det ikke går rett vei i sysselsettingspolitikken. Vi er nødt til å få flere i arbeid og færre på trygd. Da må bevilgningene til arbeidsavklaringspenger holdes oppe, og tiltakene være tilpasset målet om flere i arbeid, sier Ketil Solvik-Olsen.

Færre omsorgsboliger
FrP er også bekymret for at det vil bli bygget færre omsorgsboliger, siden regjeringen legger opp til å kutte 151 millioner kroner til investeringer til dette.

- Stoltenberg beveger seg stadig lenger unna løftet om 12000 nye omsorgs- og sykehjemsplasser. Det er en dårlig nyhet for landets eldre og pleietrengende.

Regjeringen har utnevnt styreleder i Human-Etisk Forbund, Åse Kleveland, til å lede arbeidet med å reise to minnesmerker etter terroren og massedrapene den 22. juli. Hun avviser at minnesmerket i Oslo skal ligge ved Domkirken med begrunnelsen at det vil virke ekskluderende på folk som ikke er kristne. Har hun glemt det faktum at folket valgte seg Domkirken i dagene etter terrorhandlingene? Har hun glemt at vi lever i et demokrati der flertallet og majoriteten skal bestemme? Har hun glemt Statsministerens ord om mer demokrati og ikke minst mer raushet? Hun bør ta inn over seg det faktum at flertallet i Norge er kristne og at forbundet hun er styreleder i utgjør marginale 1,6 prosent av Norges innbyggertall. Youngstorget er heller ikke et egnet sted for den tidligere trubadur. Hun velger seg heller Nisseberget – et sted utenfor allfarvei, kjent for en nazistatue under krigen og som tilholdssted for hasjrøykende ungdom på 70-tallet. Kjære Åse, blås støvet av gitaren og sett deg på Nisseberget, du. Vi har nemlig fått nok av minoritetsdiktatur og ultra-ateisme i dette landet!

Bompengefinansiering medfører skyhøye utgifter til renter og administrasjon. Stoltenberg gjennomfører med andre ord den politikken han advarer mot..

Se resten av artikkelen hos Aftenposten om hvordan Stoltenberg er “imot å lånefinansiere veiprosjekter”, men mangler helt hemninger mot å lånefinansiere de samme prosjektene med dyre, utenlandske lån når det er bilistene som blir sittende med regningen for lånet via bompenger. Samtidig låner vårt eget oljefond ut penger billig til veibygging i Tyskland…

Dessverre viser dette APs inngang i valgkampen. Kritiserer andre for ting som de selv er ansvarlig for. Lover dårlig.

Sosialisten fra SV, barneminister Inga Marte Thorkildsen, forstår ikke demokratiets maktfordelingsprinsipper, – den kjente tredeling mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Som del av lovgivende makt presser hun den dømmende makt.

Samtidig forhåndsdømmer hun, – uten lov og rett – at en far har gjort seg skyldig i incest. (Skal man tro Thorkildsen er det kun avgjørende å få avhørt et barn annerledes, så vil hun få rett i sine antagelser.)

Til fri lesning på internett har hun, som barneminister, ute diagnoser til et forsvarløst barn.

Hvor går grensene for hvilke maktovergrep vi som borgere skal tillate oss at enkeltborgere opplever fra maktens tinder uten at det får konsekvenser for maktovergriperen, i dette tilfellet Inga Marte Thorkildsen? (De som har opplevd overgrep fra hennes side, er en far og et barn.)

Hvor går grensen for hvilke spilleregler som blir brutt med maktovergrep i ballansen mellom de tre demokratiske makter, før det får konsekvenser for maktovergriperen? (I dette tilfellet representanten Inga Marte Thorkildsen overfor politiets ansatte.)

Inga Marte Thorkildsen er etter min mening en undergraver av rettstaten, og bør forlate sin post i nåde. Straks.

PS: Saken som har fått henne til å vise sitt sanne demokratiske seg, er en tragisk barnefordelingssak. Den er ikke tema her.

I dag besøkte Justiskomiteen de nye lokalene til Nordmøre Krisesenter i Kristiansund. Målet med møtet var å få innspill til arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner.

Etter omvisningen fikk vi møte ansatte og kommunens politiske ledelse. På møtet deltok også en kvinne og en mann som på hver sin måte har vært offer for vold. De fortalte to sterke historier som gjorde dypt inntrykk på oss.

Kvinnen hadde rømt med sine to barn. Hun fryktet for livet etter lengre tids fysisk og psykisk vold fra sin mann. Hun og barna flyktet faktisk i en robåt. En dramatisk historie. På krisesenteret fikk hun omsorg og trygghet, veiledning og hjelp for å komme seg ut av det ødeleggende forholdet. Gjerningsmannen ble dømt for mishandlingen og soner nå fengselsstraff. Kvinnen var helt avhengig av den hjelpen hun fikk gjennom krisesenteret, og er dem evig takknemlig.

Mannen vi traff på krisesenteret presenterte seg som pårørende, selv om han også hadde vært offer for vold. Han var vokst opp i en familie hvor far var voldsutøver, spesielt overfor hans mor. Da mora kom seg ut av ekteskapet ble barna (som da var blitt voksne) meget lettet på sin mors vegne. Etter kort tid fikk mora seg en ny mann. Dessverre var også denne mannen voldsutøver. Sønnens kamp for å få mora ut av dette forholdet har vært tøff og vanskelig. Til slutt dro han hjem til henne og hentet henne fysisk ut av huset. Det oppsto dramatiske og voldsomme tumulter. Men han fikk henne på krisesenteret. Der fikk de hjelp videre. Mora er nå innlagt på en helseinstitusjon for medisinsk behandling. Hun er sterkt preget etter å ha levd hele sitt liv som offer for vold i nære relasjoner.

Alle som var til stede ble sterkt berørt av disse vitnesbyrdene. Dessverre er ikke disse to historiene enestående. Vi vet at mange lever i frykt i sitt eget hjem. De frykter sine nærmeste. Heimen som skal være vår trygge havn, er for mange alt annet enn trygg. Slik skal det ikke være.

Vi som storsamfunn har selvsagt et ansvar for å hjelpe disse menneskene. Og det gjør vi bedre og bedre år for år. Mange tiltak er etablert. Både forebyggende tiltak, akuttiltak og hjelp til å komme seg videre i livet. Likevel gjenstår mye. Gjennom den kommende stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner vil vi få kartlagt enda bedre forekomsten, evaluert allerede iverksatte tiltak og foreslå nye tiltak.

Men det offentlige kan ikke bekjempe vold i nære relasjoner alene. Her må vi alle vise ansvar og ta ansvar. Vi må rett og slett følge bedre med på hvordan menneskene rundt oss har det. Og dersom vi har mistanke om at noe er galt så må vi melde fra til politi eller barnevern. Og dersom vi faktisk hører eller ser at noen blir mishandlet så må vi gripe inn. Vi må vise at vi bryr oss. Likegyldighet er feighet av verste sort.

En partifelle av meg på Stortinget har skrevet et godt innlegg om dette vanskelige temaet som jeg anbefaler dere å lese på denne lenken

Fotograf Jørn Nygren

I dag hadde Bedriftsidretten markering utenfor Stortinget i forbindelse med Sykle til Jobben-aksjonen Samtidig la Regjeringen fram sin klimamelding

Vi er fire stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet som har dannet ei arbeidsgruppe for å få flere sykkelveier i landet i vårt. I dag deltok vi på markeringen foran Stortinget. På bildet fra venstre: Torstein Rudihagen fra Energi- og miljøkomiteen, Susanne Bratli fra Transport- og kommunikasjonskomiteen, Tove-Lise Torve fra Justiskomiteen og Jorodd Asphjell fra Helse- og omsorgskomiteen.

Vårt mål er å få et nasjonalt sykkelveiløft i kommende periode for Nasjonal Transportplan (NTP). Hovedargumentene for et slikt løft er at flere sykkelveier medfører at flere kan sykle (eller gå) til og fra skole, arbeid og fridtidsaktiviteter. Når flere sykler framfor å velge bil vil flere være fysisk aktive, og vi får redusert helsefarlige utslipp fra trafikken. Begge gode bidrag for å styrke folkehelsa.

Arbeidsgruppa vil framover berede grunnen for et nasjonalt sykkelveiløft i kommende NTP, blant annet gjennom et eget sykkelseminar på Stortinget, gjennom aktivt arbeid i egen stortingsgruppe og overfor Regjeringen.

Hensikten med FrPs “handlingsregel” er enkel – vi vil investere litt mer av oljeformuen i å bygge landet, samtidig som vi skal unngå å tillegge oss vaner som ikke kan finansieres den dagen oljeinntektene går ned og oljenæringen ikke investerer 185 mrd kroner i norsk økonomi årlig. Dette er ansvarlig økonomisk politikk, både for oss og kommende generasjoner.

Les mer her om hvorfor FrP ankerfeste for den økonomiske politikken er mer ansvarlig enn den avgudsdyrkede handlingregelen

I denne artikkelen i Aftenposten fremgår det at ArbeiderpartIet vil la milliardkjøpet av nye jagerfly gå direkte ut over tilbudet til eldre, til barn, skole og oppvekst og til utbygging av samferdsel.

Som om denne pengebruken i utlandet skulle gi press i norsk økonomi? Når de rødgrønne samtidig holder pengebruk på andre områder utenfor regnskapet ifht. handlingsregelen?

På tide å få skiftet ut denne regjeringen med noen som vil satse på utbygging av Norge og tjenester som de i Norge trenger. Vi trenger uansett ikke de rødgrønne, det bør nå være åpenbart.

Det blir ingen endring uten et sterkt FrP.

Hvorfor i all verden er jeg så begeistret for eiendomsskatten? Personlig så må jeg innrømme at jeg ikke roper «hurra, jeg vil betale!». Men jeg mener allikevel at eiendomsskatt er positivt for samfunnet.
Mange mener at eiendomsskatten er veldig urettferdig fordi den ikke tar hensyn til betalingsevne men blir regnet ut i fra verdi på bolig. Men er det egentlig bedre å betale mer i inntektsskatt ? Mer skatt på din tid? Eiendomsskatten er ikke ugunstig hvis man ser den fra et fordelings-synspunkt. Det er som regel en sammenheng mellom eiendomsverdi og inntekt. De som eier store dyre eiendommer, har i de fleste tilfellene råd til å betale eiendomsskatt, men det er ofte de som er mest imot eiendomsskatten. De ressurssterke vet å heve sin røst, og trekker ofte frem eksemplet med minstepensjonisten som eier bolig, med høy markedsverdi. Dette eksemplet blir da fremstilt som om eiendomsskatten vil «kaste ut» alle gamle søte damer med stort hus. Dette er ikke riktig, men eksemplet brukes for å svartmale eiendomsskatten. Indirekte betyr dette at mange som eier mye, gjør alt for å slippe å bidra med penger til svakere grupper i samfunnet. Jeg mener at vi som samfunn burde vise større solidaritet med våre egne innbyggere i skolen, på sykehjem og på Oladammen. Jeg er også av den oppfatning at vi ikke skal gi disse dårligere tilbud, bare fordi du og jeg vil ha gjennomsnittlig 200 kr mer i lommeboka pr mnd.
De søte gamle damene med stort hus vil ha stor glede av gode omsorgstjenester i en kommune som har råd til god hjemmesykepleie frem til den dagen de har behov for å flytte inn på et sykehjem som har ledige plasser. Det er mulighet til søke fritak fra eiendomsskatten, hvis den viser seg å være urimelig og uoverkommelig i det enkelte tilfellet. Det finnes ingen eksempler på at noen har måtte «selge gård og grunn» på grunn av eiendomsskatt, selv om veldig mange kommuner har innført eiendomsskatt i dag.
Kommunen bidrar ofte til å gjøre innbyggerne rikere, når kommunen bygger en ny veg, bygger ut kaier og brygger, sandstrender, bygger ut barnehagen, eller skolen, gjør den områdene vi bor i mer attraktive og eiendomsverdiene stiger. Eiendomsskatten kan også ses på som et lite bidrag tilbake til kommunen for denne verdiskapningen. Eiendomsskatt er også kommunens egen skatt, og rammes ikke av omfordeling ( fattige kommuner får mer av rike kommuner ) slik som med inntektsskatten. Det er jo også slik her i landet at de som har råd til å investere i egen bolig favoriseres gjennom skattesystemet, fordi lånefinansiering av bolig gir grunnlag for skattefradrag, samtidig som ligningsverdien er lav. På den måten kan man nesten si at staten subsidierer huseiere, derfor er kanskje ikke eiendomsskatten så urettferdig allikevel?

Vi vet at gode tjenester med kvalitet koster penger, og at den eneste løsningen i fremtiden vil være å øke skatteinntektene. Løsningen er ikke å øse mer penger ut av oljefondet, slik mange tror. Det som vi Nordmenn kan bruke over statsbudsjettet hvert år, er beregnet ut i fra hva Norsk økonomi kan tåle. Hvis vi bruker for mye vil dette også til syvende og sist gå ut over deg og meg. Derfor er det trygt og godt for oss alle at vi har en regjering som fører en ansvarlig finanspolitikk.
Noen mener det er store penger å hente på å kutte i kommunalt byråkrati, men så enkelt er det ikke. Selv her på Hvaler med Frp ved roret, har de innsett at byråkrater er en nødvendighet for å holde hjulene i gang.
Dagens utfordring er at vi har stor offentlig fattigdom, og en høy privat rikdom. De fleste av oss har hatt en reallønnsvekst de siste årene, og vi har det bedre enn på lenge. Derfor mener jeg at det er helt riktig at vi bidrar litt mer til fellesskapet. Jeg mener også at det er rett og riktig at hyttefolket skal delta i dette spleiselaget fordi de også har tilgang til de samme tjenestene.
Det er lett å føle urett i forhold til skatter og avgifter, men i noen tilfeller må uretten den enkelte føler, vike til fordel for ett større perspektiv, på samfunnet som helhet . Det som er bra for samfunnet er i siste rekke også bra for deg og meg. Eiendomsskatten gir lokal valgfrihet, sammen med lokalt betalingsansvar.
Hvaler Arbeiderparti gikk i høst til valg på å innføre eiendomsskatt fordi vi så at det ikke var noen vei utenom. Nå har også Hvaler Høyre tatt ansvar, derfor blir det lagt frem en utredning om eiendomsskatt på Hvaler før sommeren. Så får vi håpe at hensyn til eldre, skolebarn og funksjonshemmede veier tyngre enn valgløfter om å unngå innføring av eiendomsskatt.

Trygg trafikk synes å ha dratt en kontroversiell konklusjon når det foreslås å la 17-åringer få kjøre bil alene for å skaffe seg mer erfaring. Men det er ikke sikkert forslaget er så kontroversielt som det ser ut til.

Det er en kjensgjerning at de fleste såkalte ungdomsulykkene har en del fellestrekk. Flertallet av de mest alvorlige ungdomsulykkene skjer på nattetid mellom fredag og søndag. Det er som regel unge passasjerer involvert, og føreren er ung og uerfaren. Manglende førerdyktighet og høy fart er en utbredt og ofte dødelig kombinasjon. Ofte er det også alkohol inne i bildet, og utrolig nok viser tallenes klare tale at 8 av 10 ungdommer som har blitt drept i en trafikkulykke ikke har brukt bilbelte. (Over halvparten hadde overlevd hvis de hadde gjort det.)

Det er flere som har foreslått å legge restriksjoner på de yngste førerne den første perioden de har førerkort for om mulig å kunne redusere omfanget av problemet. Tanken er at de unge førerne skal ha mer erfaring før de får lov til å utsette seg for de faktorene som til sammen utgjør den største risikoen. Det er liten grunn til å tvile på at det ville virke. Det har imidlertid blitt møtt med sterk motstand, fordi det innebærer innskrenkninger i det de fleste anser som sin personlige frihet.

Genistreket til Trygg trafikk ligger i at de ikke egentlig foreslår en innskrenkning i friheten, men tvert imot øker friheten, ved at de foreslår at man får førerrett tidligere, men da riktignok under visse forutsetninger. Det skal være forbud mot å kjøre mellom klokka 23 og 06, det skal være forbudt å ha med passasjerer under 25 år og det skal være totalforbud mot mobil under kjøring.

Det er verdt å merke seg at det er nettopp restriksjonene som vil ha effekt, siden restriksjonene fører til at man skaffer seg sårt tiltrengt erfaring uten at de største risikofaktorene er til stede. Om disse restriksjonene trer inn fra 17, 17,5 eller 18 års alder har neppe den største betydningen. Men forslaget er nok mer spiselig når det ikke innebærer innføring av restriksjoner på en førerrett som finnes fra før, men derimot som en forutsetning for å oppnå førerrett tidligere. På den måten oppnår man å begrense risikoen den første tiden, uten at det nødvendigvis oppleves som utilbørlig inngripen i ens personlige frihet.

Det er vanskeligere å forstå hva som ligger bak kravet om minst 100 timer øvelseskjøring. Det er riktignok slik at manglende førerdyktighet er en vesentlig faktor ved ungdomsulykker. Men hvis målet er å øke førerdyktigheten er det snarere på tide å øke kvaliteten på den øvelseskjøringen som skjer, fremfor å bruke enda mer ressurser på å øke omfanget blant elever og ledsagere som ikke er motivert for det selv. For at øvelseskjøring skal være effektivt er det en fordel å ha både en elev og en ledsager som er motiverte for å øvelseskjøre. En elev og en ledsager som må overtales eller overbevises om at det er lurt å øvelseskjøre er i prinsippet et dårlig utgangspunkt.

Det viktigste er likevel at eleven allerede har lært det man skal øve på, og behersker det man skal øve på ganske bra. (Det er derfor det kalles mengdetrening). Det største paradokset i trafikkopplæringen er at mens all annen undervisning er basert på at man skal lære først og øve etterpå er det i trafikkopplæringen en utbredt praksis at man øver først og lærer etterpå. Siden det viktigste man oppnår ved å øve er automatisering av handlinger, ender mange unge opp med å bli veldig rutinerte på automatiserte handlinger som ikke er ønskelige; handlinger som gir dårlig trafikkavvikling, handlinger som forurenser unødig, handlinger som gir dårlig samhandling og handlinger som er direkte farlige.

Dette bidrar ikke til økt førerdyktighet. Et slikt tiltak må derfor ikke blandes sammen med flere famlende forsøk på å stimulere til økt øvelseskjøring, men være tilgjengelig for alle som ønsker det. Skal forslaget ha noe for seg må det innebære at man avlegger og består full førerprøve, med samme krav til opplæring som alle andre. Hvis det er om å gjøre å få mer nytte av privat øvelseskjøring må man heller stimulere til å få undervisning ved en anerkjent trafikkskole først, og så øve mye på det man har lært etterpå. Da kan man endelig kanskje begynne å øve på det man har lært i stedet for å øve på ting man ikke kan.

Christopher Beckham i Foreldreutvalget for grunnskolen tilkjennegir et svært snevert og mangelfullt syn på læring når han til avisenes nyhetsbyrå 24.03.2012 fremholder at han er motstander av lekser og at læring skal foregå i skolen. Det er for så vidt lett å være enig i argumentasjonen, problemet er bare at den bygger på en feilaktig oppfatning av hva læring er generelt, og hva som er vitsen med lekser spesielt.

Har du noen gang møtt en lærer som argumenterer for at lekser er viktig fordi det blir enda flere lekser neste år, på ungdomskolen eller på videregående? Hvis det hadde vært det beste, enn si eneste argumentet for lekser hadde jeg vært enig med Beckham uten å blunke, på samme måte som jeg hadde vært enig om argumentasjonen hadde gått på disiplin, å øve opp selvstendighet eller, som Beckham foreslår, å skape kontakt mellom skole og hjem. Det finnes mye bedre måter å oppnå alt dette på enn å tro at det skal oppnås gjennom lekser, som om leksene hadde egenverdi i seg selv.

Det finnes flere teorier som beskriver hva læring innebærer, men et element av øvelse inngår i nesten all læring. Det er dette elementet av øvelse, ofte også kalt repetisjon eller overlæring, som utmerket godt kan foregå i form av lekser. Det er både en kjensgjerning og en utfordring for skolen at ulike elever trenger ulik tid for å bearbeide stoffet. Jeg vil tro at dette også er en vesentlig grunn til at det er behov for en viss utjevning for at elevene skal oppnå kompetansemålene i læreplanen på tilnærmet samme normerte tid.

I tillegg til at det er lite effektivt å bruke enda mer av skoletiden på å øve på stoff som allerede er gjennomgått og innlært, kan det å øve på innlært stoff i hjemmelekse bidra til nettopp utjevning av forskjeller. En klar forutsetning er at stoffet både er gjennomgått og innlært. Verken Beckham eller andre skal behøve å være god i matematikk for å kunne hjelpe sin datter med matematikkleksene. Det han kan gjøre er å motivere og oppmuntre, dèt er foreldrenes oppgave. Innlæringen kan vi være enig om er skolens oppgave.

Hjemmelekser er en mulighet til å utjevne forskjeller fordi den eleven som bruker et kvarter på leksene er ferdig etter et kvarter, mens den eleven som trenger en time kan få lov til å bruke en time. På den måten kan de to elevene oppnå de kompetansemålene som læreplanen legger opp til på normert tid, til tross for at de bruker ulik tid på å bearbeide det de har lært. Det er riktignok en utfordring at ulike elever får ulik oppfølging hjemme, og det er en utfordring som kan møtes med leksehjelp. Det er imidlertid ikke noe rart at forskjellen øker når leksehjelpen ikke inneholder noe pedagogisk hjelp, men begrenses til anledning til å gjøre lekser på skolen under tilsyn, som det i prinsippet praktiseres mange steder. Da får mange elever mindre oppfølging enn de ville fått hjemme, samtidig som det forventes at de skal være ferdig på normert tid. Det er ikke rart at forskjellene øker med en slik tilnærming, og enda mer vil forskjellene øke hvis lekser under tilsyn blir obligatorisk, samtidig som hjemmeleksene blir helt borte.

Når leksehjelp for første til fjerde trinn i alle landets grunnskoler ble vedtatt gjennom lov og forskrift fra skoleåret 2010/2011 var utjevning en av begrunnelsene. Når regjeringen valgte å se bort fra en rekke høringsuttalelser, bl.a. fra norsk lektorlag som sa at stimuleringstiltak for svake elever forutsetter faglig-pedagogiske kvalifikasjoner hos leksehjelperen, så bør ingen bli overrasket over at leksehjelpen faktisk medfører at forskjellene mellom ulike grupper elever blir større, som første rapport fra evalueringen av ordningen fra forskningsinstituttene NOVA og NIFU viser.

Løsningen er imidlertid ikke å fjerne leksene, men å stille krav til at leksene er relevante, og tilpasset den enkelte elev slik at eleven behersker dem. Hvis leksehjelpen skal virke utjevnende er det i tillegg nødvendig å få lærere inn i leksehjelpen, slik at de som trenger det kan få faglig støtte. Med en slik tilnærming kan vi gjerne utvide ordningen med leksehjelp slik at den kan begynne å virke som forutsatt.

Moteindustrien er big business og har stor makt. Industrien bruker et hav av penger på markedsføring fordi de vet det lønner seg. Og de fleste av oss lar oss påvirke av motebildet. Slik er det bare.

Mote, design og trender er tema som opptar folk. Det gjenspeiles i mange magasiner, ukeblad og aviser, TV-program og nettsteder. Her får moteindustrien forholdsvis stor plass. Dette bidrar igjen til å holde interessen for mote og design oppe.

Dette er selvsagt helt greit. Folk må bruke sin tid, sine penger og sitt engasjement på det de selv ønsker. Men det er noe ved deler av denne industrien jeg IKKE synes er greit. Og det er det sterke fokuset på at modellene skal være så tynne. Ja, jeg synes faktisk jeg oftere og oftere ser direkte magre og undervektige modeller. Hva skal det være godt for? Det er i hvert fall ikke godt for folkehelsa!

Vi vet at modellene er forbilder for mange. Både for unge og voksne. Jenter og gutter. Kvinner og menn. Modellene og de hotteste motehusene er også trendsettere for både skuespillere og popstjerner, som igjen er forbilder for folk flest.

Vi vet og at alvorlige spiseforstyrrelser som anorexia og bulimi er et stort helseproblem. Både for de som rammes og for samfunnet forøvrig. Enkelte hevder at disse lidelsene blant annet er et resultat av moteindustriens bruk av stadig tynnere modeller.

Jeg mener moteindustrien har et stort ansvar med tanke på det sterke kroppsfokuset industrien bidrar til. Noen tar dette ansvaret, andre ikke. Dessverre ser vi både motehus, modellbyrå og andre aktører som nærmest framelsker og dyrker undervektige modeller. En av de hotte trendene var nylig å se ut som magre, syke og livstrette narkomane. Hvor skal dette ende?

Før påske fikk jeg et tips på Twitter om en nylig vedtatt lov i Israel. Israels parlament vedtok nemlig et forbud mot bruk av undervektige modeller. Loven er ment å være et viktig signal for å stanse utviklingen med undervektige modeller i modellbransjen. Filosofien bak er at når bransjen selv ikke slutter å bruke undervektige modeller, så må det forbys. Håpet er at bransjen med dette forbudet heller vil markedsføre sine moter på sunne og friske modeller. Modeller som kan være gode og sunne forbilder, og ikke modeller som bidrar til at mennesker får spiseforstyrrelser.

Jeg vet ikke hvor stort problemet med undervektige modeller er i Norge. Dette vil jeg innhente mer kunnskap om før jeg eventuelt tar til orde for en tilsvarende lovgivning i Norge. I og med at moteindustrien er internasjonal vil nok ikke et lovforbud mot undervektige modeller kun i Israel og Norge revolusjonere motebransjen. Men det vil dra opp en viktig debatt. En debatt som kan føre til at flere land vedtar et forbud mot undervektige modeller. En debatt som kan bidra til at moteindustrien framelsker sunne og friske modeller.

Dette kan resultere i at mange av dagens og framtidens modeller slipper å sulte seg for å få oppdrag (vi vet jo at mange av modellene selv får alvorlige spiseforstyrrelser). Og sist men ikke minst, dette kan også føre til at folk flest kan ha forbilder som ikke stimulerer til spiseforstyrrelser. Altså et konkret tiltak for å forebygge spiseforstyrrelser og fremme folkehelsen i befolkningen.

Vinmonopolet må miste dette monopolet, sier stortingsrepresentant Harald T. Nesvik til Avisenes Nyhetsbyrå.Frp foreslår nå at butikker må få lov å selge øl med under åtte prosent alkohol. I dag er grensen 4,7 prosent.
– Der folk kjøper ordinært øl bør også sterkølet kunne kjøpes. Det er stadig flere som kjøper sterkøl i Sverige, sier Nesvik, og går inn for at alt øl skal ha laveste avgiftssats.
– Men er dette et stort folkekrav?
– Nei, men dette er en del av en større pakke knyttet til det som har med grensehandel å gjøre. Nå vi nå går inn i påsken, så valfarter nordmenn til Sverige for å gjøre sine innkjøp. Tollvesenet gjør stadig større beslag, også når det gjelder øl. Det handles generelt for 11 milliarder kroner i Sverige. Det taper vi norske arbeidsplasser på, sier Fremskrittspartiets næringspolitiske talsmann.
– Tidligere har det vært brukt som et alkoholpolitisk virkemiddel at sterkøl bare skal selges på Polet. Det er rett og slett bare tull. Dette har ingen ting med alkoholpolitikk å gjøre. Dette er bare symbolpolitikk, sier Nesvik. Mye av sterkølet brukes til mat, poengterer Frp-representanten.
Han mener at forslaget vil være med på å hjelpe norske nisjebryggerier, som ikke får lov å markedsføre produktene sine i Norge.
– Salget av sterkøl har økt sterkt den siste tiden, sier Nesvik.
Han er enig med Bryggeriforeningen, som hevder at de norske nisjebryggeriene har mye av æren for den økte interessen for norsk ølmangfold. Ved utgangen av august 2011 var det solgt drøyt 526.000 liter sterkøl med over 4,5 prosent alkohol. Det er en økning på over 40 prosent sammenlignet med samme periode i 2010.
Hos Vinmonopolet har antall ølsorter økt fra rundt 60 til over 500 på ti år. Importøl står for mye av økningen, men antall norske ølsorter har steget fra om lag 30 til rundt 100, ifølge tall fra Vinmonopolet.Tollvesenets beslag av øl og vin fortsatte å øke i fjor. Spritbeslagene gikk kraftig ned. I 2011 beslagla Tollvesenet nesten 415.000 liter øl, en økning på nær 26.000 liter fra 2010 og åtte ganger så mye som i 2001.
Mens Systembolaget nesten har doblet sitt salg av sterkøl til nordmenn de ti siste årene, har salgsøkningen av brennevin nær stoppet opp. Spritsalget økte med beskjedne ti prosent de siste ti årene.
Nesvik vil over påske legge fram et Frp-forslag i Stortinget der det åpnes for at sterkøl skal kunne selges i dagligvareforetninger. Aldersgrensen settes til 18 år som på vanlig øl. Videre vil Frp senke avgiften på sterkøl, ved at det avgiftsbelegges som ordinært øl. (ANB) Hva mener du ?